Ta russisk. Russisk.no med etMETODIUS da.

bloggen

Moskva 2014. Steder vi besøkte.

2014-10-03 12:31

Faktisk

er Moskva hovedstaden i Russland. Byen var den russiske hovedstaden fra 1389 til 1712 og er igjen – siden 1918 – hovedstaden i Russland. Moskva er 2511 kvadratkilometer stor, og har 12 millioner innbyggere hvorav 91,65% er russere. Moskva har ni sentralstasjoner for jernbane og fire flyplasser.

Begynnelsen

var en liten bosetting i en vinkel som ble dannet av to elver — Moskva og Neglinka. De to elvene var to naturlige grenser: Neglinka i aksen fra sør til vest og Moskva i sør. Den tredje grensen ble laget av befolkningen – en mur i aksen fra øst til nord. Slik fikk Moskva-Kreml sin form: En trekant.

I krøniken fra Ipatij-klosteret i byen Kostroma fra år 1147 kan en lese at fyrst Jurij Lange Armer inviterte sin slektning på middag i Moskva. Og vi kan forestille oss at fyrstene satt og spiste middag omtrent presis på det stedet hvor Skattkammeret (også kalt Rustningskammeret) i Kreml nå ligger og hvor vi var og så på gjenstandene som ble skapt og samlet av deres etterkommere flere århundreder senere enn denne middagen fant sted.

Torg. Branner. Rødeplassen.

På den tid da hele Moskva ikke behøvde mer plass enn Kremls murer, produserte moskovittene alt til livets opphold selv: hus, mat, klær og våpen. Det var ulike gater inne i Kreml, håndverksteder, bønder som dyrket korn, laget båter og fisket i begge elvene. De som kom for å handle med moskovittene, tilbød varene sine på østsiden, der hvor det var land. Slik ble torgplassen til. I dag heter den Rødeplassen. Det opprinnelige navnet var bare Torget – bokstavlig talt (siden «torg» er et ord som norsk har hentet fra russisk/slavisk). Siden alle bodene og teltene på plassen var av tre, brant torget mange ganger. Så mange ganger at folk kalte torget for «Brann».

I margen. Årringer.

Som byen vokste og handelsomfanget ble større måtte tilreisende handelsfolk ha et sted å bo i nærheten av Kreml. Dessuten ble det trangt innenfor Kreml-murene og folk måtte finne seg bolig utenfor murene. Bak den nåværende Rødeplassen, mellom de gatene Nikolskaja og Varvarka vokste ut en bosetting som heter Kitaj-by (Китай-город). Navnet blir av og til tolket som «Kinabyen». Men det har ikke noe med Kina å gjøre. Hva denne ordet «kitaj» her betyr er ikke godt å si, men en teori er at ordet «kita» betød en bunt med flettede kvister som ble brukt for å lage gjerde.

Da Kreml ble fyrstesete ble den også et politisk og militært senter. Det var ærerikt å bo nær fyrsten, det gav både posisjon og beskyttelse. Å bo i Kreml var prestisjetungt. Moskvas fyrster var kloke politikere og bidro til at byen vokste seg større og større og ble et viktig fyrstedømme. Trekantede Kreml ble hjerte i Moskva-fyrstedømmet med både politisk, religiøs og militær makt.

Byen vokste rundt sitt Kreml-hjerte i alle himmelretninger og dens vekst er markert med ringer. Moskva ble rundere og bredere — lik en trestamme som hvert år får en ny årring og blir tykkere og sterkere i stammen som stadig har mer næring å gi til sine kvister og blader. På samme måte som vi leser alderen på en tverrsnitt av et tre, kan vi lese utviklingens gang i Moskva ved å se på ringene som finnes rundt Kreml.

Aller første årring var muren rundt Kitaj-gorod. Den muren er det ingenting igjen av. Neste årring ble muren som skulle beskytte området nå kjent under navnet Бульварное кольцо — boulevard-ringen. Muren var farget hvit, noe som gjorde at byen ble kalt for Белый город – Hvitbyen, eller Den hvite byen. Det er få rester av hvitmuren. Minnesmerket for Pusjkin, hvor jeg en sen kveld tok bilde av Emmanuel, Jane og Kristina står i boulevard-ringen.

Etter boulevard-årringen ble neste årring bygd på slutten av 15-hundretallet. Da ble det laget en jordvoll med en eiketregjerde utenfor. Den fikk store skader under den polsk-svensk-litauiske intervensjon i 1612. Etter 1812, da hele Moskva ble lagt i brann, ble ringen skadet enda mer. Under gjenoppbyggingen i 1816 ble folk som bodde langs denne 15-hundretalsringen pålagt å plante hager rundt husene sine. Dette gav ringen navnet Садовое кольцо – Hageringen, et navn som blir brukt den dag idag, og det enda det i dag ikke finnes en eneste hage langs ringen – nå er dette kraftig trafikkerte veier. Vi spaserte i Hageringen aller første kvelden i Moskva da vi gikk til Сад «Эрмитаж – Hermitasj-hagen. Hageringen avspeiles i metroen som Ringlinjen – кольцевая линия: alle stasjonene på den linjen er plassert rett under Hageringen.

Neste ring ble bygd under Peter den store fordi han fryktet at svenskekongen, Karl den tolvte, skulle ta seg inn i Moskva. Derfor ble Moskva omringet av en voll med kontrollpunkter. Nå er dette «Trafikkringen». Ett av kontrollpunktene var Тверская застава — Tverskaja kontrollpunkt. Det ligger der hvor den gamle vollen krysset Tverskaja gaten som fører til byen Tver. Vi var der da vi kom til Белорусский вокзал (Hviterussisk jernbanestasjon): flytog som vi kjørte fra flyplassen Sjeremetjevå-2, stopper der.

Alle ringene omtalt ovenfor ble opprinnelig bygd for å beskytte byen Moskva mot angrep utenfra. I våre dager fungerer de fleste av dem som bilveier. Dagens Moskva lider av enorme trafikkproblemer og trenger flere ringveier.

Fanget elv

Elven Neglinka, som er 7,5 km lang, ble fanget i et rør i 1817-19. Oppå røret ble det lagt jord og en anla Aleksanderparken (Александровский сад). Der gikk vi da vi skulle se oppvisningen av Presidententgarden i Kreml. Der gikk vi også den siste dagen da vi skulle inn i Skattkammeret i Kreml. Den første gangen gikk vi gjennom porten i Kotafja-tårnet (Кутафья башня) og den andre gangen passerte vi porten til Borovitskaja-tårnet (Боровицкая башня). Rett under dette tårnet tidligere munnet Neglinka ut i Moskva-elven.

Offentlig transport. Metro.

Det å komme fra ett sted i Moskva til et annet hjelper et velutviklet nett av offentlig trafikk med busser, trikker, trolley-busser og marsjrutkaer (en slags maxi-taxi som kjører faste ruter – funger som en mellomting av ekspressbuss og fellestaxi). Men den beste og letteste måten å nå dit en skal er metro med sine 12 linjer.

Selv om en tenkte på metro allerede på slutten av 18-hundretallet, ble første linje bare lagt i 1935. Moskva-metroen er smart strukturert. Det er en slags skjelett av byen: 11 radiuslinjer gjennom sentrum som går fra sør til nord, fra vest til øst, fra sør-vest til nord-vest og fra sør-øst til nord-øst krysses av ringen. Det gjør at en kan komme fra hvilken som helst kant i byen til hvilken som helst annen kant: alle linjene har ett eller flere krysspunkt for overgang – enten via ringen eller utenfor ringen. Ringen binder alle radiale linjene seg imellom og sammen danner de en enhet.

I alle himmelretninger

Under vårt seksdagers opphold i Moskva var vi i alle himmelretninger:

  • Metromuseet, sirkus og Moskva statsuniversitet oppkalt etter Låmånåsåv ligger i sør-vest.
  • Næringsmessen og TV-tårnet Åstankinå befinner seg i nord.
  • Metrostasjonen «Slavianskij boulevard» er i vest,
  • Kazanskij jernbanestasjonen finnes i nord-øst,
  • Tretjakåv-galleriet er i sør-øst og enda litt lenger sør-øst ligger avdelingen i jernbanemuseum med pansertoget.

Vi brukte bare metro og egne føtter for å nå dit vi skulle. Med unntak av den ene gangen da vi skulle utenfor byen i retning øst for å kjøre barnas jernbane. Da brukte vi lokaltog.

Av 12 linjer metro greide vi oss med 5:

  • den grønne (stasjonene: Белорусская, Маяковская, Театральная, Новокузнецкая, Павелецкая)
  • den røde (Охотный ряд, Спортивная, Университет)
  • den brune – ringen (Павелецкая, Комсомольская)
  • den mørkeblå (площадь Революции, Слваянский бульвар)
  • den oransje (Третьяковская, ВДНХ)

Hotell.

Vi bodde på hotellet «Huset på Majakovka» (Дом на Маяковке) i Blagovesjenskij-tverrgate (Благовещенский переулок). I dette huset lå engang Kåmissaråv yrkeskole. I denne skolen ble en opplært for å jobbe i jernbanebransjen. Jeg fant bilder på nettet med den yrkeskolen. Ingenting i dag minner utseende skolen hadde eller om parken framfor skoleinngangen. I dag er det umulig å forestille seg at det i denne smale kronglete og puklete tverrgaten kunne være så mye plass framfor vårt gulfargede hotell!

Hermitage-hagen (Сад «Эрмитаж»)

Den første kvelden var vi i Hermitage-hagen. Dit kom vi nokså sent: Praktiske ting vi måtte gjøre tok sin tid. Til tross for kaldt vær, var det trivelig å få en fottur. Da vi gikk i Tverskaja-gata sa jeg uforsiktig at vi skulle gå over gata og helst nettopp der og da. Men dessverre var det ingen overgang for gående. Men Kristina tok straks utsagnet til seg og gikk i den sterkt traffikerte gaten. Marianne fulgte etter. De som var litt mer overveldet over den helt enorme trafikken – eller kall det hva du vil – tok gangtunellen under gate, selv om dette var en god omvei.

Denne kvelden ble «Barbereren av Sevilla» spilt på Kålåbåv-operaen (опера Колобова) i Hermitage-hagen. Jeg vet det fordi jeg, før vi dro, undersøkte tilbudet i Hermitage-hagen den kvelden og faktisk tenkte å foreslå å se på denne forestillingen. Heldigvis gjorde jeg ikke det: det ville vært for strevsomt.

Da vi nærmet oss hagen, møtte vi en god del mennesker som gikk mot oss: Forestillingen var over. Operaen ble spilt i en nokså liten bygning med elegante kvinnelige skulpturer på taket. Skulpturene framstiller kanskje musene. Da vi kom inn og gikk langs lange bygningen med utesteder hvor folk koste seg med drikk og mat, så vi et par unge menn gående med bord på ryggen. Det måtte være klovnestudenter – i hagen ligger det også en skole hvor nettopp klovner blir utdannet.

I hagen la vi merke til to byster: den ene for Victor Hugo og den andre for Dante Alighieri. Begge er gaver – fra henholdsvis Frankrike og Italia. Best likte folk ta bilder ved det skulpturelle skilte «Jeg Moskva»

Vi spaserte litt lenger inn og fant enda ett hjerte – av ståltråd farget i sølvfarge, med noen tynne rør som gav gjenklang hver gang vinden blåste på de. Rett ved kunne vi lese på plakat: den som vil gå gjennom sølvhjertet får lov å ønske seg et ønske.

Tretjakovgalleriet

Dagen etter, straks etter undervisningen, dro vi til Lavrusjenskij tverrgate (Лаврушенский переулок) til Tretjakovgalleriet.

Galleriet er oppkalt etter sin grunnlegger, Pavel Tretjakåv. Han stammet fra en kjøpmannsslekt av såkalt gammeltroende og bodde i Moskvas kjøpmannsbydel – Zamoskvoretje (Замоскворечье). Han begynte å kjøpe malerier av russiske kunstmalere og samlet disse i sitt eget hus i Lavrusjenskij-tverrgaten. Etter hvert ble samlingen så stor at Tretjakåv måtte finne på noe mer romslig. Han bygget galleri i sin hage og åpnet det for publikum. Adgangen var fri og det var mange som besøkte galleriet. I 1892 dro Tretjakåv til utlandet og donerte sitt galleri til byen. I 1913 valgte Городская Дума (byrådet) Igår Grabar som verge for Tretjakovgaleriet.

I 1918, da alle gallerier ble nasjonalisert og fratatt navnet til sine eiere og grunnleggere, utstedte Lenin et spesielt dekret som fastslo at Tretjakov-galleriet skulle fortsette å bære Tretjakovs navn. Igår Grabar, galleriets verge, fortsatte i sin stilling til 1925.

I 1926 ble arkitekt Aleksej Sjusev (Алексей Щусев) utnevnt som direktør. Aleksej Sjusev var en arkitekt som ble seg kjent for jernbanestasjonen Kazanskij vokzal i Moskva (vi dro derfra til barnas jernbane), metrostasjonen Komsomolskaja i ringlinjen (vi var der da vi skulle ta lokaltog til barnas jernbane), Lenin-mausoleet på Rødeplassen, KGB-bygningen i Lobianka-gaten og for hotell Moskva, som opprinnelig ikke var hans prosjekt, men han måtte steppe inn underveis for å redde bygningen fra en teknisk vanskelighet. I den perioden da Aleksej Sjusev var Tretjakåvgalleriets direktør, utvidet han galleriet uten å ødelegge fasaden som ble laget av Vasnetsåv — kunstmaleren som er mest kjent for sine malerier som framstiller russiske folkeeventyr. Denne fasaden er interessant fordi den er laget i så kalt pseudorussisk stil, hvor det mest karakteristiske er utvendige dekorasjoner i form av tønneaktige kolonner, trekantede topper over dører og vinduer og flere andre eventyraktige utsmykninger.

Tretjakovgalleriet er i sammenlikning med andres verdenskjente museer ikke stort: To etasjer med malerier og skulpturer og en kjeller med ikoner. Til tross for sin lille størrelse, fanger galleriet stor interesse og en kan bruke mye tid der. Det er også mulig å bruke kort tid. Steffen var en som gjorde seg ferdig nokså fort. Emmanuel tvert imot brukte god tid på det han mente er verd å se. Kristina tok flest bilder.

I de første salene er det samlet mange portretter av russiske adelsfolk, tsarer og tsarinaer. Der er det nokså mørke farger, hvilket er typisk for 17-hundretallet. I salene hvor vi finner maleriene fra 18-hundretallet begynner fargene å lysne. Der finner vi romantikerene Brullåv (Брюллов), Tråpinin (Тропинин) m.fl. og malerier som framstiller hverdagslige scener. Mest kjent er de satiriske framstillingene av hverdagen fra maleren Fedåtåv (Федотов). Peråv (Перов) var den kunstneren Tretjakåv samlet mest på, og vi kan se flere sider av hans virke: «Trojka» med bondebarn, «Debatten om troen» med framstilling av en debatt melom patriark Nikån-tilhengere og hans motstandere og andre.

I Tretjakåvgalleriet finner vi de mest kjente malerier til Repin, Seråv, Levitan og mange flere.

Fargene blir klarere og klarere jo mer nærmer vi oss slutten av 18 hundretallet. Der finner vi mange ulike teknikker innenfor ulike stiler og teknikker på den tiden. Mørke, røde farger ser vi i maleriene av Maljavin (Малявин): «Bondepike», «Virvel», «Kjerringer». Fargerike og lyse farger finner vi i Kostådijev (Кустодиев) sine malerier «Messen» og «Skjønnheten».

I slutten av 18-hundretallet og begynnelsen av 19-hundretallet finner vi de åndelige maleriene til Nesteråv og Kårin. Bildene er store, fargene er rolige, mer i blå-grå-grønne toner som gjør at en får følelse av at bildene er fulle av luft, at vi som tilskuere blir tatt opp i himmelen når vi trenger inn i maleriens rom med blikket vårt.

Nesteråvs «Видение отрока Варфоломея» (Ungdommen Varfålomej sin visjon») framstiller en av de viktigste helgene i Moskva, nemlig Sergij av Radonezj som levde på 13-hundretallet. Det er ham som grunnla Sergiev Posad som nå er kjent for sitt åndelige akademi, sitt vakre kloster og pene kirker og katedraler. I år feiret den ortodokse verden 700 år siden han døde. Da han var liten, ifølge legenden, klarte han ikke å forstå bokstaver. Engang, ute i skogen, møtte han en munk som sa til ham at fra nå av blir alt bra med lærdommen. Og slik ble det. Det er nettopp det møtet vi ser på maleriet.

På maleriet «Filosofene» av Nesteråv ser vi to russiske filosofer, munken Pavel Florenskij og Sergej Bolgakåv. De går og diskuterer noen alvorlige emner som de er opptatt av. Alt er fredelig rundt dem, i bakgrunnen, ovenfor skogen, er det noe overskyet himmel, skyene er svak rosa med en liten blå flekk til høyre. Begge skal lide en tragisk skjebne. Pavel Florenskij blir arrestert av bolsjevikene, sendt til GULAG og skutt i 1937. Sergej Bolgakåv kastet ut av landet – han forlot landet på den sørgelig berømte «filosofbåten». Sergej Bolgakåv skulle komme til å bo resten av livet i Paris og han kom til å være med på å grunnlegge det russiske gresk-ortodokse institutt i Paris. Han døde i 1944.

Til tross for at jernbanen spilte en ikke ubetydelig rolle i landets liv og næring, inspirerte den ikke kunstnerene som er samlet i Tretjakovgalleriet. Jeg fant bare to malerier som på et vis har med jernbanen å gjøre. Det ene er laget av Savitskij (Савицкий) og heter «Reparasjonsarbeid på jernbanen» og et av Jarosjenkå (Ярошенко) «Livet er overalt». Begge kunstnere ble interessert i jernbanen mer som påskudd for å uttrykke sosial protest enn for di det var interesserte i jernbanen i seg selv. Det første maleriet viser noen folk som kjører noen vogner med byggematerialer i slik at tilskuerene skulle sukke og tenke «stakkars!». På det andre maleriet ser vi en jernbanevogn med gitter framfor vinduet, i vognen sitter folk som ble dømt og nå blir de kjørt dit de skulle sone. Utenfor vinduet skinner solen og fuglene synger og plukker noen smuler.

Samlingen i Lavrusjenskij-tverrgaten med maleriene fra 17-hundretallet til begynnelsen av 19-hundretallet får tilskuerene til å tro at russisk liv var trist, grått og mørkt, deres makthavere var grusomme. Men det som er utstilt i kjelleren slår ned i støvet disse forestillingene. Der, i kjelleren, er ikoner fra ca 13. til 18. hundretallet. Der er fargene klare og glade, der er det harmoni og skjønnhet, der ser vi det vidunderlige lyset som på russisk heter «свет невечерний» og som jeg ikke klarer å oversette slik at jeg blir fornøyd med meningen. Der finnes Andrej Robljåvs «Treenighet», «Forklarelsen» av Theofan Greker. Der er det ingenting som får tilskueren til å gråte over det triste livet. Tvert om: Der utstråler kraft og energi, glede og livets lys.

Jernbanemuseums avdeling i Kozjevnitjeskaja-gaten

Etter Tretjakovgalleriet, etter å ha fått noe mat og litt varme i oss på kafe «Vinegret», dro vi til Paveletskaja metrostasjon og museet der, for å se på pansertoget som fraktet Lenins lik fra landsbyen, hvor han døde, til Moskva.

Museumet ligger i en stor park som er avgrenset fra gata med gitteret laget av støpejern. Pansertoget viste seg til å være rødt, fargen husker jeg så godt takket være Emmanuels bemerkning om at han forventet at toget var svart.

Et stort hvitt badekar som ble brukt i kupéene på førsteklasse imponerte alle.

Jane, som i jobben er forbundet med jernbanen, ble interessert i størrelsen på sporbredden. I Russland er spor bredere enn i resten av Europa. Dette husker jeg siden 1974, da vi, Moskva universetetes studenter, kjørte tog til Warszava. Vi måtte vente flere timer på grensen for toget vårt skulle tilpasses polske spor, som var smalere. Fra 1970-tallet av gikk en i Sovjet over til en ny standard på 1520 mm, og den sporbredden er fortsatt i bruk. Det er så kalt bredsporede tog. I Russland finnes også smalsporerte linjer og bredden på disse ligger et sted mellom 600 og 1200 mm. Barnas jernbane hadde f.eks. en sporbredde på 750 mm.

Til sammenlikning: i Norge brukes 1 435 mm for passasjertog. Men i industri og andre næringer hvor tog er praktisk å bruke, finnes smalsporete tog. I Lommedalsbanen, som er laget som en attraksjon med et lite tog, der er sporbredden 600 mm. Der har jeg forøvrig lært at i Norge brukes denne bredden ikke til å frakte folk med – bare i gruvesjakter og ellers i industrien der hvor det er behov for jernbane. I Sverige, derimot, finnes passasjertog som kjører på smalsporete baner.

Tverskaja-gaten – Тверская

En kveld tok vi en tur langs Tverskaja-gaten. I sovjettiden het den gaten forøvrig Gorkij-gata (улица Горького) og strakte seg helt til Belorusskij jernbanestasjon (Белорусский вокзал). Nå slutter den ved Majakovskaja metrostasjon (den metrostasjonen vi brukte hver eneste dag). Vi gikk i retning av Kreml. Det begynte å regne. Kristina ønsket seg noe varmere klær for å stenge den Moskva-kulden ute. Ønsket gikk i oppfyllelse: klesforretninger i Moskva er åpne til 21-22.

Vi gikk så langt som til bokhandelen «Moskva». Der ble jeg helt betatt av småbøker i størrelsen på 8,5 sm Х 12 sm med teksten på tvers av siden i den vanlige papir-forstand. (Vi har siden funnet ut at det norske Bibelselskapet tilbyr Bibelen i samme format.) Tekstplasseringen skulle ape etter data slik at vi ser teksten på dataskjermen. Jeg kunne ikke la være, jeg måtte bare ha en slik bok. Alle mine løfter som jeg stadig gir for meg selv og som går ut på å slutte kjøpe papirbøker, blir til intet så snart jeg kommer inn i en av Moskvas bokhandlere.

«Moskva» er åpent til klokka ett om natten. Da vi gjorde oss ferdig der var klokka cirka 23.00 og vi følte oss sultne. Kafeer stenger dørene nettopp på den tiden. Jelisejevskij-butikken var til stor hjelp: Den er åpen døgnet rundt og har ingen pauser.

Jeliseevskij – Елисеевский гастроном

Bygningen, hvor Jelisejevskij matforretning ligger, ble bygd i 1780-årene av en kjent russisk arkitekt – Mikail Kazakåv, etter bestilling av statssekretæren Kåzitskijs enke. Det var et toetasjes hus i klassisk stil med paradetrapp av hvit marmor som bandt første og andre etasje sammen. Det var flotte utsmykninger inne i huset. I 20-årene på 18-hundretallet holdt eieren av huset salong, hvor de fleste kjente italienske og russiske musikkere, forfattere og andre kunstnere likte å komme. Pusjkin f.eks. var gjest der.

Men på den tiden da brødrene Jelisejev kjøpte huset var den kunstnerisk tid forbi. Brødrene leide arkitekten Baranåvskij fra Sankt Petersburg og gav ham i oppdrag å gjøre huset om til butikk. Han bygget om huset betydelig. Marmortrappen rev han ned så det bare ble en etasje med enorme høye tak, og fasaden fikk et fullstendig nytt utseende. Butikken ble åpnet med pomp og prakt, høystillede gjester, viner fra eierenes rike kolleksjoner, eksotisk og annen veldig god mat og konsert. Butikken ble kjent for sitt fantastiske tilbud. Etter revolusjonen i 1917 ble Jeliseevskij nasjonalisert og fikk navnet Gastrånåm nr 1.

Direktør Såkålåv

I 1980-årene ble Jurij Såkålåv utnevnt som direktør. Jurij Såkålåv arrangerte en meget inntektsgivende business: han var en trofast leverandør av de beste varer og delikatesser til Moskvas elite. Varer av aller beste kvalitet og delikatesser, usynlige for folk fra gata, ble levert etter telefonoppringing eller besøk på direktørens kontor. Såkålåv ble tatt på fersken, arrestert og dømt til døden (det var før Russland undertegnet konvensjonen om dødsstraff). I 1983 ble han skutt.

I Jeliseevskij kan en gå som i museum: lysekroner av krystall pynter kjempehøye tak, brede disker dekket av vitriner laget av tykt glas, freskaer i veggene og i taket. Og vareutvalget kan neppe bli større. Men daglig handel der vil sikkert tømme pungen fort. Men da jeg sa at den butikken var dyr, bemerket Jane at Azerbajdzjan-kiosken med frukt og grønt ved vårt hotell var mye dyrere.

Såbårnajaplassen i Kreml (Соборная площадь Кремля)

På lørdag etter undervisningen på programmet hadde vi Kreml, hvor vi skulle se oppvisning til Presidentgarden.

Oppvisningen begynte kl 12.00. Det viste seg at de elektroniske billettene som vi kjøpte på nettet måtte veksles til ordentlige papirbilletter i Kreml sine kasser. Dette tok noen ekstra minutter. Det begynte å regne, vinden var kald. Inngangen i Kreml var gjennom Kotafjatårnet. Sikkerhetskontrollen var nesten som på flyplassen. Køen ved inngangen minnte også om køen inn til et fly. Da vi endelig nådde Såbårnajaplassen, viste det seg at alle tribunene, hvor en kunne ha godt oversikt fra, var opptatt. Etterhvert klarte også vi å finne smutthul hvorfra det var mulig å se ridende gardister, deres pene hester og orkesteret. Kristina ble rørt til tårer av marsjer, hester, ryttere og deres ferdigheter. Jeg selv var nær til det samme. Det å bo i et annet land gjør oss mer sentimentale i forhold til vårt eget.

Såbårnaja plassen i Kreml heter Såbårnaja (Samlingsplassen) fordi her finnes tre såbårer (katedraler): Успенский (Hensovselses-), Архангельский (Erkeengel-) и Благовещенский (Bebudelses-). I Bebudelseskatedralen ble tsarene døpt og gift, i Hensovelseskatedralen ble de kronet, og fra Erkeengelkatedralen ble de gravlagt.

Utenom de tre katedralene inneholder Såbårnajaplassen også det 81 meter høye klokketårnet til Ivan den store, Skrudplasseringskirken (som er en kirke dedikert til festen for Skrudplasseringen (Ризположения) [en fest til minne om at Guds mors gjenblevne skrud – etter at hun ble tatt opp til himmelen – ble plassert i spesielt innviet kirke i Konstantinopel], Патриаршие палаты (Patriarkens hus) og Теремной дворец (et slott). Før 1917 kunne en gå opp i klokketårnet til Ivan den Store og få utsikt over hele byen. Fra og med mai måned i år ble det igjen mulig, men vi ikke gjorde det.

Vi gikk inn i Skrudplasseringskirken (Ризположения-kirken). Guide-bøker skriver at den ble bygd i 1451 til minne om frigjørelsen fra tatarene da de kom og sto ved Kreml-murer og gikk igjen uten å angripe. Dette skjedde den dagen da kirken feiret Skrudplasseringen – derav navnet til kirken.

Etter å ha besøkt katedralene gikk vi for å kaste et blikk på Tsar-kanonen og Tsar-klokken. Den kalde vinden blåste paraplyene sammen, og det var lett å ønske seg til et varmere sted, og det fortest mulig. I det vi med raske skritt passerte Kongress-palasset, meddelte jeg at jeg pleide å gå dit for å se balletter og at en i sovjettiden brukte en palasset til kommunistiske partikongresser og at tilreisende deltakere bodde på hotell Moskva.

Hotell Moskva

Dette hotellet kunne Jane en historie om. Historien gikk ut på at Stalin fikk to ulike prosjekter og signerte midt i mellom slik at byggefolkene for sikkerhets skyld bygget to fasader på hotellet i stedet for den planlagte éne. Russisk Wikipedia har den samme historien, men som en legende. Historien må kunne sies å være sann som et uttrykk for hvordan en så på Stalin. Men utover det må sannhetsgehalten sies å være anekdotisk. I virkeligheten reddet Aleksej Sjusev hele prosjektet da det oppsto noen tekniske vansker, han steppet inn og gjorde en del endringer, bl a det med fasaden. For noen år tilbake ble hele hotellet demontert og bygd på ny. Den nye bygningen er en fullstendig kopi av den som jeg husker fra Sovjet-tiden.

Metromuseet

Etter Kreml gikk vi til pizza-kafe ved fontenen med hester i Aleksander-parken. I parentes bemerket, hestene og fontenen markerer det stedet hvor elven Neglinka hadde sin os (siden 1819 er elven lagt i rør). Kafeen kjente jeg til fra i fjor da vi spiste der etter turen til Tola. Det ble ikke koseligere siden da, men spurver, som for et år siden følte seg trygge og plukket smuler på bordene, var der ikke å se lenger.

Metromuseet ligger på metrostasjonen «Sportivnaja». Museet ble åpnet i 1967, men jeg ble kjent med det helt tilfeldig da jeg vandret på nettet for ikke så lenge siden.

Inngangsdøren er meget beskjeden og går i ett med landskapet. Utstillingen er i andre etasje. Hovedsakelig er det bord med glass på, bak glasset ser en noen foto. På ett av utstillingsbordene leste jeg historien om en arbeider som var metroarbeider på 1930-tallet, så ble han erklært for folkefiende og skutt.

Bak bordet med denne historien stod et glasskap. Der fant Marianne hylser for granater og spurte meg hva disse hadde der å gjøre. Forklaringen fant vi i teksten ved skapet. Der sto det at under krigen ble fabrikkene som produserte metroutstyr omstilt til produksjon av nettopp hylser.

Jane ble interessert i sikkerhetstavlen som viste alle togs bevegelse på en metrolinje. Den var ikke så stor – en kvart av en vanlig skoletavle kanskje. I år 2009 ble den tatt ut av bruk. Den liknet den tavlen som jeg så i Oslo på sentralstasjonen. Med den forskjellen at i Oslo var den stor og en kunne følge med på alle togene som gikk til og fra Oslo S.

Kristina ville vite hastighet til togene i metroen. Hun fant info: 90 km pr time. Men vaktmannen i museet presiserte: togføreren får ikke lov å kjøre fortere enn 80 km/t. Så snart han får lyst å kjøre fortere blir bremsesystemet automatisk satt igang.

Kristina fant en projektor og forsto at her kan en se kino. Museets mann satte igang visningen. Filmen var kort – bare 20 minutter, men interessant: jeg fikk endelig forstått hva en skal med infotavlene som står på hver stasjon. De er for å si ifra hvis en ser noen mistenkelig gjenstander eller forhold. En kan faktisk spørre om veien til ditt og datt også. Men jeg er usikker om jeg ville forstått svaret dersom jeg selv hadde brukt en slik tavle til å stille noe spørsmål – lydkvaliteten virket utfordrende.

Metromuseet stenger klokka 17. Noen av oss hadde bruk for toalettet, og vi ble ledet dit av en ansatt. Mens vi ventet på hverandre fortalte den ansatte om utvekslingsprosjekter som metroene i ulike byer har sammen med Moskva metro. Han nenvte noen metrostasjoner som ble til innenfor slike samarbeidsprosjekter, bl a Slavianskij boulevard i Moskva. Denne stasjonen ble laget i art nouveau-stilen med hjelp av franskmenn. Jane fikk lyst til å se. Jeg ble med på tanken, mens Marianne minnet oss om sirkuset. Både Emmanuel og Leif Halvard ville bli med på sirkuset. Men ikke Jane. Kristina og Steffen var heller ikke sirkus-interesserte og de to dro straks til hotellet. Jane tenkte først litt, men så bestemte hun seg for å dra til hotellet. Jeg var litt nervøs for at hun skulle reise helt på egen hånd, men det gikk veldig bra. Vi ble enige om å ringe henne etter sirkus-forestillingen for å dra sammen til stasjonen Slavianskij boulevard.

Sirkus

Før 1917 var det mange sirkus i Moskva. Etter 1917 ble det bare ett igjen, og selv dette var ikke så stort – bare 2 000 plasser. I 1970 ble det bygd et nytt sirkus i Vernadskij-prospekt for 3400 plasser, med 6 manesjer — en manesje for å øve og 5 som kunne veksles på: hestebane, isbane, vannbane, illusjonsbane og lysbane. Alle ligger i den 18 meter dype maskinavdelingen og kan brukes under en og samme forestilling.

Den kvelden vi var der spilte de forestillingen «Беспонятье» – forstandløshet. Handlingen var enkel: en gammel klovn sitter på en kiste med minner. Han tar minne etter minne ut av kisten. Minnene kommer ut i form av levende mennesker: sjonglører, klovner, lindansere etc etc – alle som er unge og spreke i hans hukommelse. Sjøløver og apekatter var også med. Det er nemlig ikke minst medlidelse med sirkusdyrene som fikk Jane og Kristina til å mislike å gå dit.

МГУ – Moskva statsuniversitet oppkalt etter Låmånåsåv

Etter sirkuset tok jeg mine studenter over gata for å se på mitt alma mater. I følge Wikipedia studerer 38 150 studenter på Lomonosov universitet og det jobber 11 760 lærere og professorer der. Tallet på andre ansatte kommer i tillegg. Vi passerte bygg nr 1 for humaniorastudier, hvor i niende og tiende etasje jeg tilbrakte mine 5 beste student-år. Vi gikk videre til bygg nr 2 for humaniora hvor våre kolleger i Testsenteret jobber, og videre til Hovedbygningen. Den bygningen har et perimeter på 3 km noe – noe som gjorde at vi ikke hadde tid å gå rundt den. Vi gikk trappen opp og ned, så på det 240 meter høye tårnet med en spiss hvor det på toppen er plassert en 5-kantet stjerne. Det var ingeniør Nikitin som laget denne høye konstruksjonen. Den samme Nikitin som bygget TV-tårnet Åstankinå.

Vi så på minnesmerket til universitetets grunnleggeren Mihail Lomonosov

Så gikk vi på andre siden av veien og så de aller nyeste universitetesbygningene – Sjovalåvs del. Sjovalåv var den person ved hoffet som støttet Låmånåsåvs idé om å stifte universitetet i Moskva og som gjorde at den ideen ble realisert. Vi så den nye bygningen for Universitetetbiblioteket.

Slavianskij boulevard

Vi møtte Jane på Majakovskaja metrostasjonen og tok metroen videre først til Театральная, hvor vi gikk over til stasjonen площадь Революции (Revolusjons plass). Det er en stasjon som er utsmykket med skulpturer av bronse. Vår kollega fra Testsenteret som besøkte oss om sommeren i forbindelse med testingen, fortalte at hun fra sin studietid husket at hvis en tok på nesen til messinghundene på denne stasjonen, så skulle en få sitt ønske i oppfyllelse. Jeg fortalte om den mulighet.

Vi tok toget til «Славянский бульвар». Denne stasjonen er virkelig elegant.

Ingen av oss kunne forestille seg at bare to uker senere, den 15. Juli, kl 15.48, skulle en voldsomt ulykke inntreffe i tre vogner i det toget nærmet seg stasjonen: Vognene sporet av og 21 mennesker mistet livet mens 160 blir innlagt på sykehuset med ulike skader!

Barnas jernbane i Kratåvå — Детская железная дорога в Кратове

Barnas jernbane ble bygd før andre verdens krig for at barna skulle lære jernbaneyrker gjennom lek og alvor. Jernbanen er lagt i landelig strøk, i en times avstand fra Moskva. Der har folk sine sommerhus omringet av hager med epletrær og bærbusker i. Toget som barna kjører passerer et vakkert vann omringet av skog. Jernbanen er smalsporet og krysser ikke noen «voksen» bane på noen som helst måte. Togene er smalere og mindre, ellers er det alt som hos voksne: uniform, billettkontroll, signalisering. Barna tar seg av det hele. Det tar 15 minutter en vei. Underveis er det to stoppesteder. Så kjører tog tilbake samme vei.

Fra hotellet tok vi metro til Komsomolskaia-stasjonen, derifra gikk vi til Kazanskij jernbanestasjon for å kjøpe billetter til lokaltoget som tok oss til stasjonen Отдых (Hvilen). Både metrostasjonen og Kazanskij jernbanestasjonen ble bygd av en og samme arkitekt Aleksej Sjusev – han som også bygget ut Tretjakovgalleriet, prosjekterte Leninmausoleet og hjalp til med Moskva-hotellet etc.

Da vi kom av toget på stasjonen Отдых, gikk vi over sporene, litt fram og litt til venstre forbi en matbutikk hvor de ikke hadde noe særlig mat og til barnas jernbane. Kassen var kanskje det eneste barnefrie stedet: det var det en voksen dame som solgte oss billetter.

Vi kom litt tidlig og måtte vente et kvarter eller noe slikt. Mens vi ventet ble vi kjent med noen barn som jobbet der. Først stiftet vi bekjentskap med en høy, lyshåret gutt Sasja. Han fortalte oss at før bodde han i Murmansk sammen med sine foreldre. De tok ham med på bilferie i Norge. Det fortalte han da han hadde fått vite at vi bodde i Norge. Dagen før vi møtte ham kom han tilbake fra Paris hvor han deltok i judomesterskap. Sasja måtte stå opp kl 4 om morgeningen for å være på arbeidsplassen kl 8.

Etterhvert kom flere barn bort til oss. Gutten Artiåm var ikke så alvorlig som Sasja og mer snakkesalig. Han fortalte at han kjedet seg hjemme med dataspill. Her har han det morsommere. Det hender at gutter kommer hit for å tøffe seg: går i uniform og gjør voksne ting liksom, la Artiåm til.

Barna studerer jernbaneting året rundt. En gang pr uke reiser de til en av høyskoler som utdanner studenter innenfor jernbane-yrker og 14-dager hver sommer har de praksis her i Kratåvå. Når de er ferdig med sin vanlig videregående får de i tillegg vitnemål fra jernbanen som gir de en betydelig fordel ved opptak til høyskoler tilknytet jernbanen.

Bålsjåj teater – Большой театр

Vi hørte «Don Carlos» av Verdi på Bålsjåj teateret. Det var første gang etter den omfattende, mangeårige renoveringen var jeg der. Det var synlig. Før var det buffeter i hver etasje. Nå fant vi bare en i syvende. Der var alt pyntlig og pent, men liknet litt mye, etter min mening, en vanlig moderne bykafe. I gamle dager likte vi å forsyne oss med pisket fløte med sjokoladesmuler og soppretten жульен (julienne-skåret sopp). Disse så jeg ikke noe til. Men sjampanje, sjokolade, rød og svart kaviar i mini-croissenter var til stede som før. Heisene var også en nyhet. I andre etasje ble det plassert store skjermer som kjørte reklame for en ballett. Jeg tror det var noe fra det kommende stykket «Traviatta» uten at jeg kan fastslå det med sikkerhet – hadde ikke så mye tid å se nærmere.

Kristina sa at det var hennes første operabesøk. Først trodde jeg at hun kjedet seg: snart var hun tørst og gikk for å hente noe å drikke, så kom hun bort til meg og spurte: «Hva er det for noe sjofelt?!!» Under «sjofelt» mente hun Ødipuskompleks: at sønnen er forelsket i sin egen mor. Kristina var ikke den eneste som uroet seg. Det var en flokk bak meg som mente det samme og var i ferd med å gå da en dame trakk fram operaens innhold som hun hadde printet ut fra nettet. Der sto det at det var ikke mor men stemor han ble forelsket i. At hun var hans forlovede før faren giftet seg med henne. Kristina roet seg ned og da operaen var over, erklærte at hun likte den veldig godt, at nå forstår hun at der ikke bare sang, men også handling, til tider spennende, og at hun kommer til å gå i opera flere ganger i framtiden.

Oppsetningen vi så ble laget til 200-årsjubileumet til Giuseppe Verdi. Bolsjojteateret inviterte Adrian Keith Noble, mangeårige direktør i Royal Shakespear Company, for dette. Utøverene den kvelden var fantastiske. Alle var gode, men den som smeltet mitt hjerte helt var Maria Golegina. Hun sang rollen som prinesse Eboli. Stemmen hennes hadde ingen begrensninger. Hun kunne gå dypt ned i aller laveste tonene og opp til de høyeste uten minste anstrengelse og demonstrerte hele spektre av sterke følelser som prinsessen hadde i stykket.

Kostymene ble skapt av en tysk designer – Moritz Junge. Kvinnelige drakter fikk fram noe hemmende og stivt ved kvinnenes bevegelser, deres begrensede frihet, uten å stride mot historisk troverdighet.

Scenedesign sto Tobias Hoheisel for. Scenen var knapt pyntet og noe mørkere belyst. En sang på italiensk, oversettelsene kunne vi lese på skjermen plassert ovenfor scenen. Leif bemerket at denne løsningen likte han bedre enn i den nye norske opera hvor for å få med hva som ble sunget måtte en distrahere seg, føre blikket bort fra scenen for å lese på sin private skjerm foran seg der en sitter.

Operaens handling tar utgangspunkt i F. Schiller sitt stykke med samme navn.

Det handlet om 16. hundretallet i Spania. Operaen viste hva gjør romantiske ideer med menneskets liv, hvordan en romantisk person setter seg selv over alle eksisterende forhold og bedømmer alt og alle utfra abstrakte humane prinsipper. En romantisk person handler utfra disse prinsippene. Kjærlighet til en slik person blir ødeleggende både for den som blir elsket og for den som elsker. En slik person blir uungåelig ødelagt av det en selv skaper i sin kamp for rettferdighet.

Don Carlos og hans barndomsvenn Rådrigå Påza er romantikere. Don Carlos elsker sin stemor, Påza elsker frihet. Han ønsker politisk frihet for Flandern. Selv når Påza er i ferd med å dø, tror han fortsatt på sin rett. Før døden henter han pålegger han Don Carlos å fullføre misjonen. Den trofaste venn Don Carlos sublimerer sin kjærlighet til kampen for Flanderns frihet og havner i inkvisisjonens klør. Men på en vidunderlig måte ble han reddet av sin bestefar, den spanske kongen Karl den Femte, som tildekker Don Carlos med sin munk-kongelige kappe og tar han med seg til noe som fungerer både som celle i kloster og kiste. Flandern forble i spansk makt, dronningen fortsetter å bli trofaste kone til Don Carlos sin far – Filippe den Andre. Romantikere døde, livet går sin gang.

I parentes bemerket. Etter det kunnskapsrike folk sier er hovedintrigen – kjærligheten mellom Don Carlos og dronningen – en upålitelig legende. Like upålitelig som legenden om at Ivan den Grusomme drepte sin sønn. At Don Carlos var en sykelig og uvennlig ungdom på 14-15, da prinsessen Valois giftet seg med kongen av Spania, Filipp den andre, og at hun kunne få dragning til gutten med kviser, om han måtte ha noen følelser for henne er meget tvilsomt.

Arbat

På et tidspunkt i mitt liv trodde jeg at Arbat var den eneste gågata i Moskva. Så feil kan en ta! Det var visst flere og flere gågater i byen … En av disse besøkte vi siste dag vi var i Moskva: Nikolskaia-gaten. Den gaten som begynner fra Nikolskaja-tårnet i Kreml, fortsetter forbi GOM og slutter ved Lobianka.

På Arbat var malerkunstnere, souvenir-selgere, klovner og musikere. En av musikere spilte hang – et instrument som ble oppfunnet for noen år siden i Sveits. Lydene til hang tar den som lytter opp i himmelen, dit hvor en aner andre solsystemer med andre og annderledes planeter og vesener.

Kafeer og restauranter stengte sine dører så snart vi nærmet oss disse: klokka gikk mot 23. Bare en, i andre enden av gata, var åpen. Det var en tyrkisk restaurant. Der hadde vi vår kveldsmat.

Næringsmessen: ВДНХ

Jeg inkluderte Næringsmessen i programmet av to grunner: 1) den er åpen på mandager, 2) befinner seg rett ved TV-tårnet Åstankinå.

På veien fra metro til messen besøkte vi kosmonautenes allé. Vi besiktiget et enormt minnesmerke for en rakett, byster til vitenskapsfolk og leder for romfartsutviklingen i Sovjetunionen. Alt var utformet i gigantiske målestokk.

I sovjettiden var messen et sted hvor folk brukte sine fridager med glede: et enormt område med utstillinger og fontener, kafeer, kiosker og ute-underholdning. I min tid ble det engang arrangert en amerikansk utstilling i forbindelse med 200-årsjubileum for den amerikanske Grunnloven. Vi hadde store foventninger uten at vi visste hva det skulle være, vi sto i flere timer i kø i all slags vær og vind. Vi fikk en stakkarslig plastpose med brosjyre i A4 format med grunnloven og noen få pins.

På næringsmessen ble det hvert annet år arrangert (og arrangeres nå – trolig årlig) bokmesser. Engang jobbet jeg der med delegasjon av forleggere fra Norge. Jeg var deres tolk. Min beste opplevelse var bekjentskap og flerårig vennskap med en russisk oversetter Lubåv Gårlina. Hun oversatte enorme mengder av norske romaner og fortellinger til russisk. Hun snakket nesten ikke norsk, selv om hun kunne et hav med ulike ord og uttrykk og hadde grundig kunnskap om Norge. Hun hørte til den generasjon som studerte på skandinavisk avdelling ved universitetet i Leningrad og som ble hardt straffet hver gang de forsøkte å få kontakt med folk fra det landet, språket av hvilket de studerte.

Og nå altså sto jeg her med mine studenter. Solen stekte så nådeløst at det var nesten umulig å holde ut.

Vi så ruiner av de sovjetiske utstillingsbygninger. Noen beholdt sine fasader med navn «Romfart», «Kazakiske sovjetiske republikk», «Hviterussiske sovjetiske republikk» og så videre. Innenfor disse bygningene var ikke noe som kunne rettferdiggjøre navnene lenger. Der var det i beste fall noen små kafeer eller souvenir-kiosker.

Barn på rulleskøyter og syklister benyttet seg av det lange og brede asfaltert området. Byggearbeidere fra asiatiske eks-republikker gjorde noe arbeid i noen av byggningene: de hamret og de borret. Støv og hete. Trærne som var her og der ga ingen skygge klokken 12 om dagen.

Vi kom til den første fontenen og Marianne la seg på en benk. Det ble klart at Leif Halvard trenger lue for å beskytte seg mot solen. Det var ingenting bortsett fra lege-liknende hodeplagg. Vi fant kafeen «Folkenes vennskap». Servitrisen viste seg å være fra Pridnestrovje. Hun lærte meg å si takk på hennes språk som heter гагаузский – gagausisk, på norsk.

Vi gikk litt framover. Stakk innom bygningen med navnet «Fagforeninger». Steffen sa at fagforeninger virker på ham som rødklut på en okse: han har hele sitt liv var selvstendig næringsdrivende. Han med andre ord nektet blankt å gå inn. (Det er kanskje en overdrivelse – iallfall benyttet han minibanken der.)

Så fant vi en rakett og prøvde å forstå om den var ekte eller bare modell. Det ble uavklart. Jeg tror likevel, uten å kunne bevise det, at den var ekte. Så fikk jeg øye på plakat med reklame for Det polytekniske museumet som åpnet sin utstilling i et bygg nærme det stedet hvor vi sto ved raketten.

Det polytekniske museet er et museum som jeg alltid har hatt lyst til å besøke men aldri gjorde. Vi gikk bort til inngangen. Vakten sto ved døren. Jeg hørte han si: «Вы́ход: utgang». Da jeg spurte hvor er inngangen, viste det seg at han sa at museumet var stengt: выходно́й. Jeg syntes det var rart at jeg hørte det jeg hørte fordi ordene вы́ход og выходно́й har helt ulikt sted trykk uten å snakke om at de har ulik sammensetning. Jeg ble ikke mindre overrasket da vaktmannen sa at jeg var ikke alene som hørte han si «utgang» i det ha sa «fridag».

TV-tårnet Åstankinå

Ca 20 minutters gange fra messen – og vi var ved TV-tårnet. For å kjøpe billetter måtte vi framvise legitimasjon. Marianne var i ferd med å forbli uten billett. Heldigvis ble førerkortet hennes godkjent som legitimasjon og alt endte godt.

Før vi kunne ta heisen måtte vi høre på en mann ved navn Anton. Han fortalte oss litt om tårnets historie og om hva som var tillatt og hva var ikke tillatt for oss i tårnet. Det siste husker ikke jeg så godt lenger. Tårnets historie tvert imot kan jeg gjenfortelle. Den var slik.

Tårnet som ingeniør Sjohåv (Шухов) bygget i 1922, dekket ikke lenger byens behov i 1960-årene, da Moskva vokste ut av Садовое кольцо (Hageringen). Det ble arrangert konkurranse. Ingeniør Nikitin vant. Jeg har lyst å legge noe til det som Anton sa. Nemlig: Nikitin var mannen som konstruerte tårnet med spissen på hovedbygningen til universetetet. Universitetets hovedbygningen er 240 meter høy og toppen med stjernen er 58 meter høy!

Nikitins prosjekt gikk ut på at en skulle bygge tv-tårn av betong med fundament på bare 4 meter under bakken. Tårnet ble delt i 3: øverste delen er den letteste og nederste er den tyngste. Innenfor tårnet festet en metallvaier som henger der løst og beveger seg. Bevegelsene deres gjør tårnet fleksibel. Betongen blir bare sterkere og sterkere med årenes løp.

Tårnet sto ferdig i 1967. I 10 år var tårnet verdens høyest – helt til en i Toronto bygget ett høyere. I våre dager tar Åstankinå 8. plass når det gjelder høyden på tv tårn og 10. når det gjelder verdens høyeste bygg.

Åstankinåtårnet er 540 meter høyt. Vi var oppe på høyde med 34. etasje. Derfra så vi Kreml, alle Stalins høybygg (som det er 7 av), Næringsmessen, Frelserens kirke og mye annet.

Alle likte tårnet. Særlig den stillegående hurtigheisen som gikk 7 meter pr sekund.

Da vi var nede og skulle gjennom kontroll og ut av tårnet, viste det seg at Jane glemte sin billett oppe. Billetten fungerer visst både som billett og som ID kort. Uten billetten kan en ikke komme seg ut. Etter mange gangers undersøkelser av veskens innhold måtte Jane slå fast at billetten er fraværende. Vaktmennene slapp oss ut likevel men sa: «Hvorfor kan dere ikke bli her?» Kanskje ikke så gøy å være vakt på en vakker sommerkveld …

Kafe «Как есть»

Navnet er ordspill og kan oversttes slik: «Hvordan spise» og slik: «Som det er». Den kafeen fant Leif Halvard på en av sine morgenturer som han måtte foreta seg for å ikke forstyrre undervisningen på vårt rom. Det var en koselig kafe med et nokså demokratisk prisnivå. De hadde der fantasirike konditorer. Jeg legger ved et bilde av deserten som Emmanuel fikk.

Skattkammeret

Det russiske navnet Оружейная палата ordrett oversatt betyr Våpenkammeret. Men det norske «Skattkammeret» gir et riktigere inntrykk av hva en kan se der.

Det finnes våpen i Skattkammeret, men ikke bare våpen. Heller ikke så mye våpen at navnet Våpenkammeret riktig kan rettferdigjøres. Der finnes både klær og porselen, ting som hører med i Kirken og hestevogner. Gjennom hundrevis av år ble ting både laget inne i Kreml og gitt i gaver til Moskva-fyrster og tsarer. Alt dette har høy verdi og ble oppbevart. I 1806 tildelte Tsar Aleksander den første museumsstatus til Våpenkammeret.

Under Napoleon-krigen ble gjenstandene delvis fraktet til Nizjnij Novgorod, delvis gjemt i Kreml. Etter krigen kom tingene tilbake. Det ble klart at en hadde bruk for et større og bedre hus for å oppbevare skattene. I 1851 ble det bygget bygd hvor Skattkammeret er nå.

Arkitektens navn er Kånstantin Tån. Han laget også prosjektet for Frelserens kirke, Nikolaj jernbanestasjoner i Moskva og i St Petersburg og Den store Kreml-palasset. Jernbanastasjonene er nå kjent som Leningradskij voksal i Moskva og Moskovskij voksal i St Petersburg. Det store Kreml-palasset fungerer i våre dager som parade-residens for Presidenten i Den russiske føderasjonen. Det huset kunne ikke vi se, selv om vi var to ganger i Kreml. Det befinner seg i et området hvor touristene ikke kan komme. Leningradskij voksal er en av de tre jernbanestasjonene som står på plassen som heter Tre jernbanestasjonenes plass (площадь Трёх вокзалов). De to andre stasjonene der heter Jaråslavskij og Kazanskij. Det er fra Kazanskij stasjonen vi dro til barnas jernbanen østover utenfor byen. Togene fra Jaråslavskij og Kazanskij stasjonene kjører østover, sør-øst og nord-øst. Fra Leningradskij stasjonen kjører togene nord-vest – til St Petersburg og videre til Helsinki mm

På Skattkammeret så vi maktregalia: Monomah sin lue, septer og kuler som symboliserer makten. Legenden sier at Bysants imperator Konstantin den niende Monomah gav denne luen til Kiev-fyrsten Vladimir, som var imperatorens barnebarn. Denne luen (eller mer presist – kopier av den) ble brukt til kroning av russiske store fyrster og tsarer før Peter den store.

Peter den store var 10 år, og hans bror Ivan var 16, da i 1682 de to ble kronet for å bli tsarer: Peter skulle være yngre tsar og Ivan skulle være eldre tsar. Deres store søster Sofia var regent – bestyrer – mens de to var ennå umyndige. I forbindelse med denne dobbelkroningen ble det spesiallaget en trone for disse to. Bakerst i tronen finnes det et skjult rom. I det rommet satt en person, en slags sufflør, som måtte fortelle de to ungdommene hva som de skulle foreta seg i ethvert moment av den kompliserte seremonien. Denne dobbeltronen er utstilt i Skattkammeret.

Jekaterina den Andre var en tysk prinsesse og hadde navn Sofia Frederika Augusta før giftemålet. Hun ble invitert til Russland for å bli forlovede til Peter den tredje. Hun var 15 år gammel. Da hun ble salvet ortodoks, fikk hun navnet Jekaterina Alekseevna. Imperatrise Jelizaveta Petråvna, datteren til Peter den store, var kjent for sitt lidenskapelig forhold til moter: etter hennes død oppdaget en 5000 kjoler i garderoben hennes. Jelizaveta gav en bryllupskjole til Jekaterina. Denne kjolen så vi på Skattkammeret. Midjen til Jekaterina på den tiden var 51 cm, brystet 79 cm. Kjolen ble sydd i Russland av brokadestoff som ble produsert i Frankrike. Kjolen er gjennomsydd av sølvtråd, og dette gir inntrykk av at kjolen er laget av diamanter.

Transport tema er presentert med ulike hestevogner, produsert både i Russland og andre land i Europa. I en av disse, laget i Wien og meget lett for denne tiden, kom Jelizaveta Petråvna seg usedvanlig raskt fram fra Sankt Petersburg til Moskva. En sier at hun «fløy», fordi hun brukte tre dager istedenfor de vanlige to uker

ГУМ – Statens universalmagasin

ГУМ – Государственный универсальный магазин. Dette navnet fikk magasinet på Lenins beordning av 1. desember 1922. På russisk kalles den typen beordninger dekret. Et dekret er en bestemmelse som bare handler om en enkelt ting og den trer i kraft straks etter signering. Dekretet om GUM het «Status som Statens universalmagasin». Før det igjen var GUM ikke GUM, men «De høyere handelsrader». Denne bygningen ble bygget av Moskva-arkitekt Påmerantsev i 1898. Da den sto ferdig ble det mange tiltrekkende tilbud der. Folk likte å handle og ta en god pause på en restaurant med god mat og drikke, høre på en kjent artist.

Samme år – 1922 – laget den avangardistiske kunstmaleren Rådtjenkå (Родченко) varemerket for GUM. Merket ble magasinets logo og brukes den dag idag.

Rodtjenkå jobbet sammen med dikteren Vladimir Majakovskij i reklamebyrå som het «Окна РОСТа» (Vinduer for Det russiske telegrambyrå). Minnesmerket for Majakovskij står på Majakovskijplassen og benytter daglig Majakovskaja metrostasjon. Den høye statusene og populariten fortjente dikteren med sin poesi og sitt liv. Majakovskij var en dyktig fyr som lagde mange gode dikt. Før 1917 var han mest kjent for sin utadvente oppførsel: Han gikk med knallgull skjorte på og leste antiborgerlige futuristiske diktene sine med sin vakre og tordenlike stemme. Han hilste bolsjevikene og ble gjort til offentlig sovjetisk dikter. Han ble løftet så høyt og så nærme de indre kretsene at i 1930 tok han sitt liv. Men alt dette senere. I 1920-årene jobbet han i reklamebyrå og skrev reklamedikt for bl.a. GUM. Han var bådet det som i den norske reklamebransjen kalles «tekstforfatter» (som om en kan forfatte noe annet enn tekster …) og var med på å male reklameplakater. Her er ett eksempel på en tekst han slik forfattet: «Все, что требует желудок, или ум, — человеку предоставляет ГУМ.» («Alt det magen måtte kreve, eller hodet, – det får man av GUM.»)

Da bolsjevikene tok makten ble det slutt på handelen der. Handelsfolkene ble presset ut fra «De høyere handelsrader» og erstattet med kontorer og kommunale boliger. Kommunale i den forstand at det i en og samme leilighet bodde flere husstander. I 1953 døde Stalin. Da ble det også slutt på boligene i GUM.

GUM ble fullstendig renovert i 1953-55. Butikkene ble igjen åpnet. Folk strømte til fra det ganske russiske land. Varene var av god kvalitet og tilbudet var rikelig. Det ble arrangert motevisninger. Det var nytt og spennende.

Fra 2000-årene er GUM blitt til det offentlige akjseelskapet «Handelshuset GUM» hvor de fleste aksjene i Bosco di Ciliegi som eies av Mihail Kosnirovitj (M. Куснирович).

Arealet til GUM utgjør 11 731,932 kvadratmeter. Det er 1200 butikker i bygningen. GUM – det er tre gater (linjer) i tre etasjer. I sentrum av den midterste linjen finnes en vakker fontene. De som måtte miste hverandre i handleiveren kan lett møte hverandre igjen ved fontenen.

Marianne og Krisinta smakte på is. (Kosniråvitj holder på sovjetiske tradisjonene.)

Kazan-katedralen

På nordsiden av Rødeplassen, til høyre for GUM, står en koselig kirke i rosa-farger. En kaller faktisk den for собор, men den er slettes ikke stor. Den ble bygd i så kalt pseudorussisk stil til ære for seieren over den polske, litauiske og svenske invasjonen i 1612 og viet til ære for Gudsmorikonen fra Kazan.

I 1918 leste patriarken, Tihon, en preken i denne katedralen. I denne preken fordømte han bolsjvikenes ugjerning: Det at de skjøt tsarfamilien. Patriarken ble da også fengslet av bolsjevikene og døde kort tid etter han ble sluppet ut, noe som gjorde at Moskvapatriarkatet ble uten åndelig overhode helt fram til det at Stalin, som følge av Andre verdenskrig, tillot at et nytt overhode ble valgt.

I 1936 ble katedralen demontert. Istedenfor ble det først bygd et kontor for Den tredje internasjonale, deretter et offentlig toilett. I 1993 ble en kopi av katedralen bygd på samme plass.

Det historiske museet

På nordsiden av Rødeplassen, vis-à-vis Kazanskij katedralen, står en rød bygning i russisk stil med masse små og større tårn og utsmykninger. Det er historisk museum. Det ble bygd i 1881 etter prosjektet til arkitekt Sjervod (Шервуд). Før den tiden lå det på dette stedet et apotek. I 1755 ble beordningen om å grunnlegge Moskva universitet undertegnet. Fra da av ble apoteket lånt ut til universitetets benyttelse fram til i 1820 da arkitekt Mihail Kazakåv bygget universitetsbygningen i Måhåvajagata.

Moskva er ikke bare en stor by, det er en gammel by med en rik og spennende historie. Hver stein i Moskva har mange ting å fortelle. Bare begynn å spørre og grave.

Det var trist å ta farvel med den russiske hovedstaden. Men alt tar slutt i vårt liv, også gode ting. Men minnene har vi alle i behold. Jeg har skrevet denne teksten for å hjelpe oss å huske bedre hva vi så sammen. Håper den blir til nytte.

ЗАН

skole landkunnskap

---

Commenting is closed for this article.